Elise Kristin jobber som fisker om bord i M/Tr Gadus Njord

Nesten ingen trodde Elise Kristin Kuntze kunne klare å bli fisker. Det gjorde bare at hun ville det enda mer. Nå vil hun inspirere andre jenter til å følge drømmen mens hun seiler mot sin egen.  

Så lenge hun kan huske har faren alltid tatt henne med både på kaien, i båten og ut på havet. Opp gjennom årene har de to dratt på utallige fisketurer sammen. Ønsket om å bli fisker har hun derfor alltid hatt. Ønsket om å bli fisker akkurat som faren.

–  Hadde det ikke vært for han, om han ikke hadde vist meg hvor gøy det er å være på havet og holde på med fisk, så tror jeg ikke jeg hadde holdt på med det nå, sier Elise Kristin. 

For den unge fiskeren møtte óg mye motstand. Nesten ingen trodde hun kom til å klare en slik jobb, og det fikk hun høre. Motstanden kom fra bekymring. Familien var nemlig ikke glad for at hun skulle reise så langt ut på havet, og de var redd hun ville skade seg. Men med livsmottoet “The greatest pleasure is doing what people say you cannot do” og Pippi Langstrømpes “det har jeg ikke prøvd før, så det klarer jeg sikkert”, hadde hun ikke tenkt å la dette stoppe henne fra å nå drømmen. 

Så da hun som 15 åring skulle velge skole, var valget lett. På Vest-Lofoten videregående skole gikk hun utdanningsprogram “Naturbruk”, deretter “Fiske og fangst”. Etter videregående skulle hun gå to år som lærling på tråleren Gadus Njord. Hun husker hun var litt redd for hvordan hun kom til å bli mottatt av de andre på båten. Ikke bare var hun ung, men óg jente, en kombinasjon som er sjeldent i fiskeyrket. Heldigvis ble ikke redselen en realitet. Mannskapet var kjempeflinke til å ønske henne velkommen fra starten av, kanskje til og med litt for flinke.  

Møte med mannskapet

–  De ville hjelpe meg med alt mulig, så jeg fikk nesten ikke gjøre noe selv. Men de fikk veldig fort beskjed om at jeg var her for å gjøre en jobb, og at jeg skulle gjøre akkurat det samme som dem!  

Mannskapet hun først hadde bekymret seg for, endte hun opp med å elske, og de ble i løpet av læretiden som en ekstra familie for den da 18 år gamle jenten. Lykken var derfor stor da hun etter lærlingperioden fikk et vikariat på tråleren. Men da vikariatet gikk ut og de ikke hadde fast fiskeplass å tilby, endte hun opp på en annen tråler.  

Vil inspirere andre  
Etter et par år på den andre tråleren skulle tilfeldighetene ha det til at hun nok engang endte opp på Gadus Njord og med den ekstra familien sin, denne gangen i fast stilling, og her har hun vært siden. På tråleren er hun den eneste kvinnelige fiskeren, noe som ikke er uvanlig. Selv om hun ikke har noe imot å være den eneste kvinnen i et så mannsdominert miljø, kunne hun absolutt tenkt seg flere kvinner i yrket.  

–  Men det er ikke for hvem som helst. Du må være litt tøff og barsk, og kunne ta i et tak. Du må ikke være redd for å bli skitten på fingrene for å si det sånn.  

 På Instagramkontoen elisekristin96 deler hun jevnlig bilder av livet til havs. Hun håper hun klarer å vise jenter hvordan det faktisk er, og hvor kjekt de har det på jobb. Kanskje klarer hun å vekke en interesse blant folk som tror jobben er annerledes enn den faktisk er. For hun tror mange har tanker om yrket som ikke stemmer, som at alt de gjør er å hive ut fiskestangen og ser om de får fisk. Hun tror bilder kan hjelpe med å gi en større innsikt. I tillegg synes hun det er stas å vise fram både arbeidsgiver og yrket.

Yrkesstolthet

 –  Jeg har sykt stor yrkesstolthet! Jeg er så stolt over å jobbe med det jeg jobber med!  

Arbeidsgleden og yrkesstoltheten kan man se på bildene. Det er sjeldent et bilde av Elise Kristin hvor hun ikke smiler. Støtt og stadig får hun meldinger om at det er kult at hun deler livet som fisker. Mange kommenterer óg at det er kult å se en kvinnelig fisker. Flere som har sendt meldinger er selv kvinnelige fiskere, de forteller at det er fantastisk å se andre kvinner i yrket. Elise Kristin synes det er kjekt at folk engasjerer seg. Hun tenker at om man vil prøve seg som fisker, må man bare gjøre det. Én forklaring på lav kvinneandel blant fiskere skyldes større utfordringer for kvinner med å kombinere yrket med tanke på barn.   

–  Det finnes alt fra små båter som bare er ute på dagtid til større som er vekke i flere uker. Man kan fint ha familieliv på en liten båt som drifter lokalt. Det kommer litt an på hvor mye man vil være hjemme, sier hun. 

 Undersøkelser viser dessuten at kvinnene kommer senere inn i yrket og blir værende kortere. Dette stemmer ikke for Elise Kristin. Fremtiden hennes er på båt, og drømmen er å ende opp i styrhuset som styrmann på en tråler. For å nå målet, har hun derfor etterutdannet seg på styrmannsskole. Nå venter hun bare på en åpning. 

Familien til sjøs  
Turnusen hennes består av 5 uker med jobb og 5 uker fri. Når hun jobber, har hun to vakter i døgnet, klokken 8 til 2, både morgen og kveld. Når man bor så tett oppi mennesker man i tillegg jobber med, blir man fort blir godt kjent.  

–  Man blir på en måte en liten familie der og. For man er jo mer med dem man jobber med, enn sin egen familie. 

 I likhet med familien på land, feires både bursdager og annenhver julaften til sjøs. Hun har fått oppleve at kan være ganske så kjekt. Stuerten, som er kokken på tråleren, er flink til å gjøre stas på de som har bursdag. Det er både ballonger, kake og sang, og middagen får man som oftest velge selv. Da de var på vakt i fjor desember, hadde messepiken laget adventspakker hun la utenfor lugardøren til alle fiskerne. 

 –  Det var litt godteri i hver pakke. Da hadde hun pakket inn de små pakkene til alle sammen hver dag. 

 Teamet på båten består av 21 personer, inkludert stuert, messejente, skipper og maskinist. På Elise Kristin sin vakt er de 7 stykker, og det er de som er mest sammen. De er et mannskap i alle aldre, hvor nesten 40 år skiller den yngste fra den eldste. Men med alderdom kommer som oftest også kunnskap.  

 –  Vi som er litt yngre lærer utrolig mye fra de som er eldre enn oss. Hvis man bare har interesse, er de veldig flink til å lære fra seg og presse oss, slik at vi lærer og klarer det selv. Jeg har skjønt at jo bedre vi samarbeider og er til å lære hverandre, jo bedre går produksjonen også. 

 Hun forteller at mannskapet ikke bare er flink til å lære av hverandre, men og å hjelpe og få hjelp. Hun husker at det var noe hun ble overrasket over. Mannfolk skal som regel være så tøffe og barske legger hun til. Men siden de både går og bor så oppå hverandre, er de nødt til å la andre hjelpe dem. Hun synes kollegaene er flinke til å motta hjelp om de trenger hjelp med noe.  

–  På min vakt er alle inkluderende og vi samarbeider veldig godt. Vi er flinke til å støtte hverandre, sier hun.   

Fiskeyrket så mye mer enn man tror

Noe av det hun liker best med yrket sitt er at man aldri blir ferdig utlært, men lærer noe nytt hver dag. Selv om arbeidsoppgavene er like, blir det bestandig varierende dager. Arbeidsoppgavene er blant annet utlegg, altså å legge ut trålen i havet, hiving og produksjon av fisk. Når skipperen eller styrmannen roper at det er tid for hiving, betyr det at trålen, altså sekken i havet skal tas inn. Da skal alle på dekk og hjelpe til, bortsett fra fabrikksjefen. Når hivingen er gjort jobber de sammen med å få fisken ned i fabrikken.  

–  Jeg står på sløyemaskin, så jeg står helt bakerst og sløyer fisk. Folk plasseres etter der de passer best til å stå, men alle gjør egentlig alt. 

Etter hun startet på tråler har hun óg fått se viktigheten av å behandle fisken på en god måte.  

–  Jeg synes det er godt å vite at fisken er topp kvalitet. De som kjøper fisk i butikken kan stole på at den er godt tatt vare på, at det er god kvalitet på det de skal spise som de selv ikke har mulighet til å fiske. 

Naturkrefter - på godt og vondt

Som fisker har hun og fått oppleve hva naturen har å by på. Hun har opplevd havet helt stille, omringet av sol og varme om sommeren, men og vinterne med høststormer og orkaner. Når været er på det verste, må de bare vente til det roer seg. Av og til et par timer, andre ganger flere dager. I styrhuset vet de hvor fisken flytter seg, så da spiller det ingen rolle hvordan været er, for dit reiser de uansett. Elise Kristin er fascinert av hvordan været og bølgene henger sammen. Mannskapet er vant til dårlig vær og vann overalt.  

–  Vi utvikler noe vi kaller sjøbein. Man lærer kroppen å gå etter bølgene. Det er hele tiden noe å støtte oss etter, og vi kjenner som regel når båten går oppover. Når den skal oppover, så skal den nedover også - og da gjelder det å holde seg fast.  

Fisken beveger seg jo, så da må de prøve å bevege seg etter den for å få fanget den. Jaktinstinktet hennes tar over. Hjemme jakter hun etter ryper, på havet etter fisk. Det dårlige været krever dessuten mer årvåkenhet.  

–  Det eneste man må tenke på er at ting beveger seg mer ute på dekk når det er dårlig vær, derfor må man se og følge med mye mer enn når det er godt vær, sier hun.  

Hun har og fått se hva som skjuler seg i havdypet, sjeldne og rare fisker, fisk og sjødyr hun ikke ellers ville fått se. Det er blant annet dette som gjør at hun elsker å være fisker. Nøyaktig hvor veien tar henne videre er enda usikkert, men én ting er i hvert fall sikkert; veien videre er til sjøs.